Det finnes så mange spennende treningsformer på sentre rundt forbi. Noen treningsformer kommer og går, enkelte blir fiasko, og andre varer og varer. Zumba er en av de treningsformene som kom, og som ble. Til glede for noen, og forskrekkelse for andre. Vi kan spore den tilbake til 2001, da denne “dansetreningen” ble til på denne måten, i følge Iform.no:

“Egentlig er zumba en gammel oppfinnelse. For ti år siden hadde den colombianske aerobicinstruktøren og Shakira-koreografen Beto Perez gått hjemmefra uten båndet med tradisjonell fitness-musikk. Timen skulle snart begynne, og han måtte tenke fort. Som en nødløsning hentet han et bånd han hadde liggende i bilen og introduserte deltakerne for improviserte dansetrinn som passet til merengue-, salsa-, flamenco- og calypsorytmene som sporene bød på. En time som kunne ha endt i total fiasko og skuffede mosjonister, endte med å bli en av vår tids raskest voksende treningssuksesser”.

Ja… slik kan man jo se ut, og føle seg når man trener zumba.

Jeg husker godt at alle snakket om zumba, og hvor fantastisk dette var. Det var smekkfullt på saltimer på sentre rundt forbi, og hjemmetreningsfilmene lot heller ikke vente på seg. Og fortsatt, den dag i dag, er zumba en foretrukket trening for mange.

Jeg og min snart 16 år gamle sønn Håkon, var på SPENST og trente her om dagen. PÅ vei opp fra underetasjen, kikket vi inn i den store salen der gruppetreningene foregår. Gjengen der inne, både kvinner og menn, var i full gang med å vrikke og vri på diverse kroppsdeler. Heftig musikk og en rådyktig instruktør (Anna Lina) i fronten, gjorde at de fleste i salen der inne kikket mer eller mindre imponert på seg selv i speilet og lot seg rive med.

Selv kjente jeg mest på hvordan KlaraKu – følelsen gjorde at jeg tok med meg tenåringen min, mine egne jur og klover, og stakk hjem for å dusje i stedet.

KlaraKu-Charlotte

Selv er jeg stor fan av gruppetreningstimer. Aerobic, helst uten hopp, siden knærne og hoftene mine begynner å kjenne at alderen kommer krypende. Velkjente trinn som går litt stakkato, med armer som passer til fottrinnene. Et skritt til siden, litt frem og tilbake og kryssteg, passer perfekt for KlaraKu-Charlotte. Det mestrer jeg fint.

Jeg vet ikke hva som skjer med meg når jeg kommer inn i en zumbatime, jeg.. Men det er definitivt ingen selvsikker zumbadronning som inntar bakerste krok for å gjøre et tappert forsøk. Jeg føler meg som en idiot, rett og slett. Og selvsagt innbiller jeg meg at alle ser hvor elendig jeg er på å vrikke på rumpen og gjøre sensuelle bevegelser bak i kroken der. Er ikke spotlight-lyset litt ekstra sterkt i hjørnet der jeg står?

Av og til er det kanskje best å holde seg til det man kjenner seg komfortabel med. Når jeg går inn i salen med nesen i sky – og den største selvfølge, og tryner ut igjen med halen mellom beina og Klara-Ku følelsen godt plantet i overetasjen, er det kanskje ikke meningen.

Tror jeg venter til neste karneval, jeg… og tar zumbastegene da!

Jeg får vel holde meg til zumba kun når jeg skal på karneval.. Helst med et par glass vin innenbords først, for da blir de aller fleste av oss danseløver…!

BAARRRIIIBAAA! Dansa ZUMBA med mej?

Hilsen Charlotte

 

 



Legg gjerne igjen en kommentar: