Her om dagen var jeg ute og gikk en fjelltur sammen med Birgit, som er en av deltakerne mine. Vi ville markere at hun har gått ned 25 kilo til nå, med en deilig fjelltur i nydelig sol. Hun startet på kurs hos min kollega Monica Ur for litt over et år siden, og forsatte jobben hos meg.

Birgit trives godt med minus 25 kilo på kroppen!

Vi snakket om løst og fast, og var innom mange temaer i løpet av vår to-timers tur. Slik pleier det jo ofte å være når damer går på tur, skravlemaskineriet går som oftest i ett.

Vi har begge vært “maxi”, noe som innebærer at vi ha hatt en litt lengre vei å gå enn de som har vært på et kurs og har kommet i mål med 8 kilo (noe som selvsagt også er VELDIG bra). Vi snakket litt om dette med følelser og mat. Om trøstespising og overspising, og om hvilke uvaner vi har jobbet hardt for å avlegge oss. Om hvor svake og sterke vi kunne være for fristelser som sjokolade og annet, som går innenfor kategorien kosemerker.

Det var da hun kom med den fine vrien, som Monica hadde fortalt henne, på en av kurskveldene hun hadde vært på med henne.

La oss illustrere det slik:

Softisen! Den deilige, hvite softisen. Med sjokoladestrø i solskinn. Sammen med familien på Torvallmenningen i Bergen. Bare nyte den, ikke tenke på hva den var eller hvordan det ville føles etterpå. Leve i nuet. Spise den pokkers isen.

Les også: Her er is-verstingene

..så velg heller en annen!

Men neida. Kurslederen hadde nettopp snakket om nettopp denne softisen. Om at den inneholdt mer enn 350 kalorier (kommer an på størrelsen, som alltid), mettet fett og mye sukker – og om hvor smart det er å velge en helt annen is enn denne, på en varm sommerdag. I hvert fall om hun ville ned i vekt.

Men i dag.. hadde hun SÅ lyst på softis!

Bare vent litt! Tenk på hvor deilig det blir å spise den isen en annen dag. Nyt solstrålene og kjenn på god-følelsen i stedet, akkurat i dag. Sett pris på hvor godt du har det sammen med familien din, tenk at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Ta en kopp kaffe eller en iskald cola light. Kos deg i bylarmen. Løft blikket bort fra isen!

Denne kan jeg ta… men en annen dag!

Og slik illustrerer hun situasjonen når snopeskålen roper på henne fra stuebordet, foran TVèn:

Jeg vet at når jeg først begynner, så er det vanskelig å stoppe. Så da tenker jeg at joda jeg skal spise litt, men jeg skal vente litt. Jo lengre jeg venter – jo mindre havner i gapet.”

Så enkelt og greit. Bare vente litt….

Og Birgit? Hun har stått over mange fristelser ved å tenke slik. Og belønningen, den har kommet i form av utallige kilo ned i vekt. Da er det virkelig verdt det.

Den som venter på noe godt (i dobbel forstand i denne sammenheng), venter ikke forgjeves!

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: