Ofte kan det hjelpe å tenke at vi er flere som opplever eller går gjennom de samme tingene. Vi har det jo godt her i Norge, men vi har likevel vår egen opplevelse og våre egne utfordringer – om de ikke settes opp imot øvrige og større utfordringer. Jeg pleier å si: Det er jeg som er inne i meg!

Jeg er svært glad i Sigvart Dagsland sin musikk. For meg er det sanger med tekster som treffer hjertet mitt, hvor klissete det enn måtte høres ut. Det er mye terapi i gode tekster, spør du meg. Et av refrengene jeg ofte nynner litt på, har denne teksten (les den på siddis-dialekt):

“Me seile i same båt
Liga redde i dårligt ver
Og sjøen e liga våt
Same ka for hud og språk me har
Ka me meine, kor me drar
Same ka så må me holda fred ombord”

Et av Grete Roede’s velkjente slagord, er litt i samme gaten: “Det er lettere sammen”. Jeg liker dette slagordet. Svært mange ganger, har jeg fridd til mine venner for å få hjelp og støtte når noe føles tungt eller når jeg lurer på om det er noe hakkende galt med måten jeg selv tenker på.

Jeg opplever at det alltid føles litt bedre etterpå, også de gangene jeg blir møtt med lite støtte og sympati, fordi det faktisk er jeg selv som må ta meg sammen. Da får jeg en mulighet til å utvikle meg, slik at jeg ikke setter meg fast i et spor jeg ikke bør bli i. Jeg kunne lullet meg inn i enda flere dype tanker i dette innlegget, men jeg skal spare deg for det;)

Som blogger, er det fort gjort å bli satt i bås. Generelt sett blir bloggere gjerne sett på som noen som formidler “lykke” i form av blant annet flotte bilder og stæsj, og som ytrer seg i øst og vest om det som måtte passe inn. Mange har trutmunn og falske øyevipper. Blant publikum har vi noen som bare himler med øynene og aldri leser en blogg, imens innimellom finner man folk som snikleser uten å innrømme det (nesten som man gjør med Se & Hør).

YES! Nytt innlegg fra favorittbloggeren!! Eller….?

Jeg har forsøkt å tenke gjennom hvilke lesere jeg mest sannsynlig har, og hva det er jeg ønsker å formidle gjennom min blogg. Jeg har landet på at jeg er mest opptatt av å formidle Roede på best mulig måte, og at jeg bruker min egen erfaring for å fargelegge. Jeg er også klar på at jeg vil være ekte og ujålete i det jeg skriver, så fargene blir mer enn bare rosa – men innimellom også borti nyanser av mørkegrått.

Det viktigste for meg er å formidle at vi seiler i samme båt. Det er ikke bedre eller verre for meg å leve med Roede-metoden, enn det er for deltakeren min.

Jeg er like svak for sjokolade. Jeg er like utrygg på meg selv, og kjenner på svært mange følelser knyttet til vekt, trøstespising, smugspising, trening, klær, blikk, kommentarer, selvbilde og selvtillit. Jeg er ikke på noen som helst måte bedre eller har et lettere liv enn det mange av mine deltakere og følgere har. Jeg bruker kanskje filter på bildene mine, for å skjule mine alderstegn, eller for å se litt bedre ut enn det jeg gjør i virkeligheten. Men det er vel stort sett det mest falske dere kan finne hos meg på dette forumet.

Og bak bildet av en smilende kursleder og blogger, kan det ligge en tung dag. Kanskje hadde jeg aller mest lyst å ligge på sofaen og grave hodet ned i sanden. Kanskje kostet det mye å få på seg luen og ta den turen.

Joda.. kjører nok litt filter på bildene mine…

Jeg håper av hele mitt hjerte, at jeg ikke blir satt i bås fordi jeg som skribent er en “blogger”, men at jeg gjennom å skrive kan formidle problemstillinger som mange kan kjenne seg igjen i. Det er alltid godt når noen andre vet hvordan ting føles, og når andre har gått på en kronglete vei – som er litt lik den man selv kanskje sliter litt på.

Noen andre skal få ta på seg oppgaven med å være “rosabloggere”. Det er plass til disse også, i båten.

Det fine med å skrive på denne måten for meg er at jeg synes båtturen blir hyggeligere. For når sjøsyken kommer, slik den ofte gjør, så finnes det ofte noen der ute som rett og slett går og henter spyposen. Som passer på at jeg kommer meg ut på dekk og får frisk luft. Finner noe å drikke. Spør om det går bedre med meg.

Litt godt å få drahjelp når man ikke føler seg helt på topp!

De fleste av oss kjemper den samme kampen. Jeg velger å sette ord på det – på denne måten. Håper det kan få noen til å smile, andre til å reflektere. Kanskje er det godt for noen å vite at det er flere medpassasjerer på båten enn det man hadde trodd. I hvert fall blir jeg glad, når jeg treffer noen som sier: “Vet du hva, Charlotte? Det innlegget du skrev, traff meg så inderlig! Det er så godt å vite at jeg ikke er alene om å tenke slik”. 

For da vet jo jeg… at heller ikke jeg er helt alene! God tur!

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: