Det er kursoppstart. Inn kommer nye deltakere som gjerne titter forsiktig ned i gulvet når de kommer inn i lokalet. Kanskje føler de seg store og liten på samme tid, der de setter seg ned sammen med en gjeng andre spente og ukjente kursdeltakere. Det er ganske stille.

Jeg småsnakker med gruppen om sommeren som var, spør hvordan de har hatt det og deler ut materiale de kan kikke i frem til til alle i gruppen har funnet sin plass rundt bordet. Litt over klokken 18, kommer siste deltaker som ikke fant veien til lokalet springendes. Vi er fulltallige.

I siste liten – deltakeren, som ikke fant veien med det samme.

Vi er i gang med høstens første kurskveld. Jeg snakker på inn og utpust om Roede-metoden. Armer og bein flyr opp og ned hos kursleder med tendenser til ADHD,  imens spente og ivrige øyner lyser tilbake. Nå skal vi naile!

Selv står jeg der, i tights og rosa treningstopp, siden jeg alltid har trening i løpet av kurskveldene mine sammen med deltakerne på Aktiv-kurset. Jeg kan tenke meg at noen kanskje rett og slett blir en smule vettaskremt når de ser denne energibunten. Som ivrig forteller om fjellturer på Bergensfjellene, knebøy ved kaffemaskinen på jobben og armhevinger i gangene sammen med kolleger et par ganger for dagen. Hjelpe og trøste. Hva er det de har meldt seg på?

Lett hyperaktiv posering, på toppen av Ulriken i Bergen.

Men trimpoengene må vi ha med, selv om det er maten som er viktigst med tanke på vektreduksjon. Jeg har flere deltakere som har spist seg ned i vekt, fordi de ikke har hatt helse eller mulighet til å trene.

Jeg begynner ofte litt sånn humoristisk, å fortelle om å øke hverdagsaktiviteten. Om hvordan man kan utnytte tiden og ta utfall i gangene på jobb, sit-ups på kjøkkengulvet imens potetene koker eller om å danse til kaptein Sabeltann sammen med barna, slik jeg selv gjorde da mine gutter var i Kaptein-Sabeltann-Land.

Man trenger så absolutt ikke å ligge foran en streng Personlig trener på et treningssenter, for å trene.

Jeg kan fortsatt nesten få litt pustevansker, av å se en Personlig Trener i et treningssenter. Men – smaken er som baken!

Selv turte jeg omtrent ikke å gå inn på treningssenteret da jeg var overvektig. Jeg følte meg både malplassert og beglodd.

Jeg understreker at dette kun var tanker jeg hadde i hodet mitt, og at jeg selvsagt hadde vært like velkommen som alle andre om jeg hadde valgt å melde meg inn. Men det turte jeg ikke før jeg hadde gått ned mine første 20 kilo.

Jeg GIKK av kiloene mine, og jeg pleier å si at de ligger langs veiene på Nesttun, hvor jeg bor. Alene, til god “tråkkemusikk” eller sammen med en skravlete venninne. Verdensproblemer ble løst. Charlotte-hatten var på , og dette var min egentid i en hektisk småbarnsperiode. Ingen spesielle programmer måtte jeg følge, med armhevinger eller 50 kilo i benkpress.  Armhevinger var forresten så langt utenfor min komfortsone at jeg knapt nok ofret øvelsen en eneste tanke.

Den ene foten foran den andre. Lett sving på armene. Enkelt og greit.

Jeg heier på treningssentre, på personlige trenere og andre som hjelper mennesker med trening. Men til deg som ser på trening som en stor terskel å komme forbi: Husk at at det enkle kan være vêl så bra. Og ikke minst: DET ER GRATIS!

Hilsen damen, med sikkert 32 par utgåtte joggesko, de siste 4 årene…

Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: