Jeg er ikke den største tilhengeren av fasademennesker. Av de som velger seg venner ut fra hvor viktige de er i samfunnet, eller som er mer opptatt av å fortelle at en person har så og så mye i formue, enn de er av selve personen.

Når huset, bilen og inntekten blir det viktigste man forteller om andre…. trenger man da noen å sole seg i, kanskje?

Jeg er et ordentlig følelsemenneske, på godt og på vondt. Når andre blir sinte eller lukker seg inn, roper i skogen eller slår ut frustrasjonen med boksehansker på en pute, så gråter jeg. Jeg gråter når jeg er rørt og glad, og jeg gråter når jeg er lei meg.

“Du må legge igjen det private hjemme”, fikk jeg beskjed om en gang, da jeg hadde det litt vanskelig. Jeg tok lett til gråten, og hadde kanskje ikke de beste dagene.

Jeg er ikke den som lar meg diktere på hvordan jeg som menneske skal få lov å reagere, så jeg spurte denne lederen om det var greit å spørre en person med brukket fot, om han eller hun kunne la krykkene være igjen hjemme – når vedkommende skulle komme på jobb.

Litt lettere å gå når krykkene er med, når foten er brukket.

Er det noe jeg ikke syns noe om, så er det dårlig behandling av mennesker. Jeg er ikke den sinteste personen som vandrer rundt i to sko, men jeg klarer ikke å holde hodet kaldt i slike situasjoner. Og jeg blir like sint, om så det er kongen som sitter foran meg. Dette er muligens en av mine store svakheter, men jeg har også evnen til å legge meg i ettertid flat om jeg kjenner at jeg ble veldig urasjonell.

Vi er verdifulle mennesker. Alle med våre egne sett reaksjonsmønstre og følelser. Mine opplevelser er like reelle og ekte som andres, selv om jeg er et følelsemenneske.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om stigmatisering av overvektige: “Right back at ya“. Som tidligere overvektig, har jeg kjent mye på hvordan det kan oppleves å ha noen kilo for mye. I blant blir man blir ledd av, det himles med øyner, det kommer stygge kommentarer, man får dårligere service og man fremstilles som lat og lite tiltaksvillig

Vi er så mye mer enn det de «uskrevne reglene» sier at vi er. Vi har alle en psykisk helse, men den avgjør ikke verdien vår som menneske. Selvbildet vårt formes gjerne ut fra nettopp det vi opplever som feedback på det vi er – eller det vi ser ut til å være.

Når jeg tyr til tårene og ikke klarer å holde tilbake, er det noen andre som holder masken og kanskje kryper inntil en annen og gråter – først når de kommer hjem. Det er “flinkere til å skjule”, og blir dermed også sett på som mer oppegående og profesjonelle. Også, på alle måter – en stigmatisering.

Et fint utsagn / sitat… men det gjelder ikke alle. Noen har følelsene tykt utenpå.

De fleste av oss er mer enn det man visuelt kan se. Men noen er sterke og hard-hudet imens andre er litt mer sår for utfordringer i livet. Mennesket er så mye mer enn det som det fremstår som, i de aller fleste tilfeller.

Det finnes mange overvektige mennesker som har kommet seg svært langt, og det finnes mennesker med psykiske utfordringer som ruver høyt oppe i landets heteste bedrifter. Heldigvis. Men de er ofte unntaket, og ikke regelen.

Selv om jeg fremstår som sterk og trygg, glad og energisk – så føler jeg meg i svært mange tilfeller… veldig liten. Da har ikke jeg krykkene å vise til, dessverre.

Hvem vet.. kanskje hadde en smilende Charlotte den tygste dagen ever.. da dette bildet ble tatt?

Les også innlegget: Bumpy road

Som et symbol på styrken som kan ligge i «de små menneskene», avslutter jeg dette innlegget med teksten fra en av mine favoritt musikaler, Les Miserablês:

Little People

They laugh at me, these fellas,
Just because I am small
They laugh at me because I’m not hundred feet tall!
I tell ’em there’s aot to learn down here on the ground
The world is big, but little people turn it around!

A worm can roll a stone
A bee can sting a bear
A fly can fly around Versailles
‘Cos flies don’t care
A sparrow in a hut
Can make a happy home
A flea can bite the bottom
Of the Pope in Rome

Gaoliath was a buiser who was tall as the sky.
But David threw a right and gave him one in the eye.
I never read the Bible but I know that it’s true
It only goes to show what little people can do!

ALL
A worm can roll a stone
A bee can sting a bear
A fly can fly around Versailles
‘Cos flies don’t care
A sparrow in a hut
Can make a happy home
A flea can bite the bottom
Of the Pope in Rome

GAVROCHE
So listen here professor,
With your head in the cloud.
It’s often kind of useful
To get lost in the crowd.
So keep your universities
I don’t give a damn
For better or for worse it is
The way that I am!

Be careful where you go
‘Cos little people grow…

And little people know
When little people fight
We may look easy pickings but we got some bite!
So never kick a dog because he’s just a pup
You better run for cover when the pup grows up!

And we’ll fight like twenty armies
And we won’t give up

ALL
A worm can roll a stone
A bee can sting a bear
A fly can fly around Versailles
‘Cos flies don’t care
A sparrow in a hut
Can make a happy home
A flea can bite the bottom
Of the Pope in Rome

Gi aldri, aldri opp!

Klem fra Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: