Mange av oss har fått med oss denne stramme karen på TV-reklame og i øvrige informasjonsbrosjyrer fra Grete Roede. La oss ta en titt bak fasaden til Rune Halland. Der treffer vi nemlig en som ikke hadde tenkt å fortsette på kurs, men tenkte at han kunne vel gå på første møtet. Siden det var “noen” som hadde meldt han på:)

Rune Halland, før han begynte på kurs i Gimlehallen.

Jeg ble kjent med Rune først og fremst som små-nervøs småbarnspappa, som pedagogisk leder på småbarnsavdelingen der han hadde sine barn. Litt sjenert kanskje og full av malerflekker selvsagt  – siden han jobber som maler.

Noen år senere traff jeg han på butikken. Han kom bort til meg og lurte litt på denne “Roedegreien” som han hadde fått med seg at jeg drev med. Jeg fortalte han litt, og oppfordret ham til å gå hjem og melde seg på. Påmeldingen uteble, og jeg tenkte ikke så mye mer på det.

Neste gang jeg traff han, sto jeg dugnadsvakt i Bergenshallen, og han kom bort for å handle i kiosken. Det var ikke så mye sunt å velge i der, så han lot det bli med en kaffe – siden det var jeg som sto der. Ikke lenge etter var påmeldingen kommet inn i min innboks – og jeg var kjempespent på å møte ham.

Når du møter Roede-damen i ishockeyhallen…:)

Rune kom, han. men kanskje noe motvillig. For det kom jo frem etterhvert, at det var noen andre som hadde overtalt han til å la gi det et forsøk. Selv hadde han kjent litt på sine vektutfordringer en stund, og blodtrykket var så høyt at han måtte bruke medisin. Og når han ikke ønsket å la seg avbilde sammen med barna sine, kjente han også på at det ikke føltes helt greit med disse kiloene lenger.

Forsiktig og litt nølende kom han inn. Veide seg og satte seg i sofaen sammen med en haug damer. Tittet litt på mobilen sin, slik de aller fleste gjør på første kursmøtet før praten er kommet i gang, de skjønner fort at telefonen helst skal ligge i lommen på lydløs.

Tvilende, usikker – og egentlig negativ til hele opplegget.

På samme sted, men med ulik innstilling og motivasjon. Her er det utfordrende for en kursleder!

Men Rune fortsatte på kurs. 1 år og 25 kilo lettere, er han fortsatt veldig glad for at han gav det en sjanse.

I dag er Rune rett og slett blitt Roede-kjendis. På butikken kastes det blikk etter handlekurven hans, og alle naboene får brosjyrer med bilder av i postkassen (det har jeg sørget for..). Historien hans har kommet på trykk i flere medier, og jeg jubler.

Han er et levende bevis på at Roede-metoden fungerer også for menn, og et av våre eksempler på at ved å legge om livsstilen, kan man også bli så frisk og sunn at man slipper å bruke medisiner. For Rune trenger faktisk ikke ta blodtrykksmedisinen sin lenger.

…og nå går det HELT fint å ta bilder:)

Og “baksiden” av medaljen? Det er at han er blitt så sprek at kurslederen måtte se seg slått en fin vinterdag, da jeg tilfeldigvis møtte ham travende opp en lang og hard bakke her i Fana. Jeg så det var noe kjent med skikkelsen som kom i full fart nedi bakken, og forsøkte å sette opp tempoet. Men neida, han kjørte på! Og kom opp på siden med et glis, og en vennlig “Hei”, før han slepte meg med videre opp mot toppen. Forbaska altså. Snakk om sprekas!

Her, på vei frem for å motta pris for innsatsen han har gjort, sammen med meg og kollegaen Alexander.

Stas! Vant både pris og bedre helse:)

Rune ble, bokstavelig talt, kastet på hode`inn i Roede. Men som sagt, han angrer ikke, men oppfordrer  heller andre til å også ta tak i kilo som plager – fysisk og psykisk. Og når jeg forteller historien hans, og hører på mange av de andre solskinnshistoriene våre, er jeg ikke i tvil jeg heller. Det har jeg forresten aldri vært:)

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: