“Fake it ’til you make it”, sier jeg ofte til mine deltakere, dersom jeg hører at de ikke har troen på seg selv. Uttrykket er kjent i bruk når man skal visualisere, et tema jeg også tidligere har vært inne på.

I dette innlegget skal jeg fortelle om en konkret hendelse, der jeg brukte denne “leveregelen”, og den fungerte som bare det.

Min dag SKAL være god! En liten peptalk i speilet fungerer bra her.

Selvbildet mitt er litt slitt. I enkelte perioder av livet har dette vært vanskelig å takle. Jeg har imidlertid fått hjelp og verktøy som jeg kan bruke når jeg tenker meg selv ned.

Jeg velger å dele denne historien med dere, fordi jeg vet det er mange av mine deltakere der ute som tenker slik som meg. Kanskje fordi de har gått opp i vekt, eller fordi de sliter med seinskader etter kommentarer og opplevelser i oppveksten. Ofte relatert til at at de har vært større enn de andre – slik som jeg var: Ikke god nok. Ikke fin nok. Tjukk. Teit. “FÅR IKKE VÆRE MED!”

Ja, det kan føles sånn av og til. Begeret kan renne over for barn også, og det svir lenge!

I mitt tilfelle har lavt selvbilde slått ut mest i mine nærmeste sosiale relasjoner. Med kjærester, kolleger og noen ganger med venner. Jeg har god selvtillit, men lavt selvbilde. Jeg bruker lang tid på å bli trygg i en relasjon, og tror noen ganger at den andre ikke vil meg vel. Noen ganger stemmer det, men andre ganger overhodet ikke. Lavt selvbilde og høy selvtillit kan være en litt komplisert kombinasjon, men vi er vel alle litt kompliserte – på hver vår måte.

Hva innebærer det å ha et lavt selvbilde?

Mange av oss med lavt selvbilde kan ha en tendens til å tro at alle vurderer det vi gjør negativt. Jeg kan for eksempel innbille meg at andre bruker mye tid på å tenke over det jeg gjør, sier eller skriver, og om jeg er bra nok på andre måter. Synes venninnen min at jeg er helt dum? Er jeg altfor følsom? Ser jeg helt på trynet ut?

Mange med normalt selvbilde kan nok også kjenne seg igjen i dette, men for noen kan det påvirke livskvaliteten i litt større grad enn hos andre.

Les også: Psykolog Kristiansen – Om lav selvfølelse

Med lavt selvbilde, trenger vi ofte mye bekreftelse på at det vi gjør er godt nok. Det kan nok være slitsomt å forholde seg til, men det er enkelt å gjøre noe med dersom man ønsker å være et godt medmenneske for noen i nær omgangskrets som har det slik. Det hjelper i hvert fall ikke å himle med øynene… da går vi rett i kjelleren!

Fort gjort å ramle rett i kjelleren..

Historien jeg vil fortelle, er fra en dag da jeg var skikkelig “nede”. Metoden “Fake it ’til you make it” kom også til nytte her.

Fra bt.no: Nye funn om seinskader ved mobbing

Denne dagen var jeg ikke spesielt glad i speilbildet mitt, eller i meg selv – sånn generelt. Jeg var overbevist om at naboene baksnakket nettopp meg da de kastet et blikk i retning huset mitt, imens de lo og kastet på håret. Jeg turte så vidt å hilse på vei bort til bilen.

Jeg brukte litt tid på å summe meg i bilen på vei til byen. Jeg hadde en avtale, men kjørte innover til Bergen sentrum i god tid. Jeg parkerte og reflekterte over opplevelsen jeg nettopp hadde hatt. Jeg kjente på hvordan den fikk meg til å føle meg. Hvordan den mest sannsynlig innbilte situasjonen dominerte hele turen inn mot sentrum, på en slik måte at jeg nesten ikke husket om jeg hadde kjørt på rødt lys eller ikke.

Alt som hadde gått gjennom toppetasjen i løpet av bilturen, var spørsmålene jeg laget til meg selv, i form av hva som kunne være årsaken til at disse damene snakket og lo av meg..

Var det noe jeg hadde sagt eller gjort? Burde jeg ringe og spørre om det var noe galt?

På tide å snu fokus?

“Fake it ’til you make it” frasen falt ned i hodet på meg i det jeg låste bilen og peilet meg i retning kjøpesenteret Galleriet. Hele veien fra Grieghallen og over Festplassen, tenkte jeg på hva jeg skulle forvandle meg til når jeg gikk inn døren på kjøpesenteret.

Ikke søren om jeg skulle fortsette å være en som andre lo av resten av dagen. Hverken for den jeg var, eller på grunn av mitt utseende. Jeg bestemte meg for å blir smokin`hot. Jeg fant frem mine beste skuespillerkunstner, satte den ene foten foran den andre, og gikk med den største selvfølge forbi ungdomsflokken som sto ved inngangen.

Hvis noen så i min retning nå, så var det nok mest sannsynlig fordi jeg var så vannvittig deilig. Hvorfor skulle de ellers bruke energi på å se på meg?

And the winner is… Charlotte Hagen!

I min egen lille Oscarutdeling, var det selveste MEG som vant. Jeg faket meg til noe jeg ikke følte meg som – hvis det går an å si det på den måten. 

Det er vel ikke uten grunn at det brukes rollespill både i utdanninger og i mange andre settinger. Vi øver på reelle situasjoner, slik at vi er bedre rustet til å takle det som måtte komme. Forskjellen er at det i rollespill ofte står en veileder på utsiden, som observerer og guider deg. Jeg var min egen guide denne dagen, men han som i utgangspunktet lærte meg denne teknikken – han satt på skulderen min og smilte fornøyd, imens han applauderte min forestilling.

Man kan ikke fake seg til en slik kropp, men man kan fake seg til å føle seg like kul eller matcho!

Man kan ikke “fake seg” til en spagat eller en bodybuilder-kropp. Da krever det fysikk og mye arbeid på en helt annen måte. Men man kan “fake seg til” en bedre dag, slik jeg gjorde i dette tilfellet.

Det kan godt hende at naboer og andre snakker om hvordan jeg er eller hvordan jeg opptrer. Noen syns kanskje jeg er en mase-kjerring, noen synes muligens at bloggen min er idiotisk og andre mener nok at jeg opptrer for mye på sosiale medier. Fordi jeg trenger bekreftelse, eller “likes”, som det så fint heter.

Ja, ja. “Fake it ’til you make it”. Jeg velger å late som om det faktisk er noe hold i det jeg sier, og på at bloggen min kan gjøre en forskjell for de som kjenner seg igjen i mine historier. Og jeg velger å tro at de som ikke liker å se meg poste selfies på en fjelltur, eller sammen med gulrøtter og smarte mellommåltider, selv tar ansvar for å fjerne det fra sin nyhetsfeed. Det er de selv som velger sitt fokus. Det kan jeg heldigvis ikke gjøre noe med.

I dag våknet jeg klokken halv fem, og jeg er egentlig ganske sliten og trøtt her jeg sitter og skriver. Denne dagen velger jeg å “fake en ekstra god dag”, både på Røde Kors Førstehjelp der jeg jobber på dagtid, og i kveld når jeg er Roede-kursleder Charlotte Hagen. Helt til jeg lander på sofaen etter en lang arbeidsdag.

Da skal jeg kjenne på det. Og rett og slett kapitulere på sofaen, etter å ha hatt en mye bedre dag enn det jeg etter all sannsynlighet kunne hatt. En ny Oscarstatuett skal inn i samlingen min, og jeg gleder meg til å strekke armene i været og glede meg over suksessen.

Og muligens.. poste en havregrøt-selfie!

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: