Stereotyper finner man overalt. Det skal ikke mange Googlesøk til før man kan klassifisere både mennesketyper, Facebook typer, “treningssentertyper” og lignende. Jeg regner med dere skjønner hva jeg mener? Vi har vel alle en tendens til å plassere andre i bås, ut fra hvordan de ser ut og opptrer, etter ganske så kjapp tid.

Definisjonen på stereotypi

“Stereotypi, en generalisert forestilling om hvordan en bestemt gruppe mennesker er, for eksempel om visse nasjonaliteter eller yrkesgrupper. Denne type forestilling endres ikke ved konfrontasjon med individer fra de respektive grupper selv om disse individenes egenskaper ikke stemmer overens med stereotypien.”

*Kilde: Store Norske Leksikon

Første øyekast med tanke på kun utseende, og vi er i gang med å plassere i bås.

Hvis vi går ned på gruppenivå var det også i mitt miljø, da jeg vokste opp, mange slags “stereotyper”. Disse plasserte vi i bås, gjerne ut fra hvordan de opptrådte, men også ut fra hvordan de så ut og gikk kledd.

Les også mitt tidligere innlegg: Sunn, slank og smart?

Barna som for eksempel var det vi kalte for “tjukke”, ble ikke en like populær lekekamerat som den som var mer A4. Jeg snakker av erfaring, men sier ikke at det gjaldt alle. Så da begynte kampen – kampen om å bli likt og godtatt. Og man begynte å tillegge seg personlige “trekk” – som på en måte ble en slags overlevelsesstrategi og kjennetegn for den “tjukke”.

Og ja.. en av dem var meg! Men jeg var ganske tøff i trynet og klarte å stå på beina. Jeg ble kalt “Tjorven” og ble tegnet tjukk på tavlen av læreren min. Jeg lo, smilte og var glad, selv om jeg innerst inne var veldig lei meg. Jeg hakket på andre, for å selv holde hodet over vannet. Jeg inntok “guttejente-rollen” og ble med gutta og spille fotball, og lekte indianer og krig med naboguttene.  Og ja.. jeg hadde stort sett veldig godt humør. Selv om jeg kunne gråte inderlig når jeg kom hjem fra skolen.

Klassens bølle.. eller klassens miljøskaper?

I forrige uke hadde jeg med meg en rykende fersk øvelse hjem fra Roede-kongressen som jeg plukket opp på et motivasjonsforedrag

Jeg satte frem to stoler: Den ene stolen skulle symbolisere “før” opplevelsen, den andre skulle være “nå-opplevelsen”. Jeg startet med meg selv, for å mykgjøre deltakerne mine litt. Jeg satte meg først i “før-stolen”, og beskrev til mine deltakere hvordan jeg hadde det for 30 kilo siden. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, å hente frem det jeg hadde av følelser og opplevelser, for å dele dette med de andre. Jeg byttet så stol, for å fortelle de hvordan jeg har det i dag – etter at Roede-metoden har hjulpet meg til å få en friskere og sunnere kropp.

Kontrastene var selvsagt store. Det fikk frem tanker og refleksjoner, og vekket følelser i meg.

I dag.. lettere – sunnere – bedre

Etterpå fikk noen av mine deltakere forsøke seg. Den ene skulle tenke seg tilbake 2o kilo og hvordan sommerferien var da  kontra nå. En annen skulle fortelle om shoppingopplevelsen for 25 kilo siden – og shoppingopplevelsen i dag. Og det var da vi kom inn på dette med “stereotyper”, og som gjorde at jeg ønsket å skrive om akkurat dette.

Deltakeren fortalte at hun, for 25 kilo siden, pleide å være den koselige og blide. Hun var nesten litt overfokusert på dette, da det ikke tok seg noe særlig ut å være tjukk og sur. Det ble jo “dobbel dose” på en måte.

Det var derfor mye av vitser og spillopper, morsomme påfunn og høy latter. Alt dette for å skjule sitt utseende. Personligheten hennes, måtte for alt i verden, overskygge det faktum at hun var overvektig. Blid skulle hun nå i hvert fall være!

Tykk og blid?

Og vi vet jo alle at “tjukk og blid” er noe som ofte sees i sammenheng. Det er ikke nødvendigvis et funn fra forskning, men sånn generelt har vi vel alle sett en del av disse.

En annen av mine deltakere ba så om ordet. Hun fortalte at hun faktisk hadde hatt det motsatt. Hun hadde vært den stille og sjenerte “tjukke” personen, som holdt en lav profil fordi hun ikke ønsket av andre skulle tenke: “Hva tror den digre damen der at hun er?”

Hun tenkte at andre folk hadde mer enn nok med å forholde seg til hennes store kropp – om ikke hun skulle ta rommet med personligheten sin i tillegg.

Selv ble jeg som nevnt, kjent med flere slike ulike mennesketyper gjennom min egen oppvekst. Både den overvektige som forsøkte å gjemme seg bak humor og selvironi, men også de som stort sett holdt seg i bakgrunnen. Jeg kjente også overvektige som tilsynelatende ikke brydde seg spesielt mye om at de var overvektige, men som var seg selv og virket trygg og komfortabel med dette.

Lille “Tjorven”

Uansett, av og til tenker jeg at de kanskje er litt heldige de som ikke har hatt behov for å “bevise” noe, fordi de stort sett har glidd gjennom livet med sine gjennomsnittlige utseende og folk har respektert de fra dag ên for dette. De som slipper å opptre som klassens klovn for å dekke over noe de skammer seg for.

Jeg sender derfor noen ekstra gode tanker i dag, til de av mine medsøstre eller brødre som føler at de må bevise noe, på grunn av at de har noen kilo for mye, rare briller eller aaaalt for korte bein.

U rock. Uansett!

Klem fra Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: